Femtende dag - 1. oktober 2010

Oppe til vanlig tid. Vask og barbering på feltvis, men etter en god dusj i går ettermiddag kjennes det likevel bra. Beitende kuduer og en bavian like ved leiren.

Dagens program består i å kjøre 15 km ut av nasjonalparken. Så skal vi hente syklene i Kasane og laste dem på bilen før turen går med ferge til Zambia. Vi er forespeilet kø for å komme med fergen, så det blir spennende å se.

Turen ut av parken gikk langs Chobe River. Som vanlig mange dyr og se, men ingen helt spesielle opplevelser i dag. Deretter bar det på bra vei til Kasane, et tettsted. Selv om det er fridag i Botswano også denne dagen, så fikk vi tatt ut penger og handlet litt. Vi har vekslet til dollar nå, for det virker mest gangbart.

Deretter gikk turen til ferga som bragte oss over fra Botswana til Zambia. Chobe River er vel ca 150 meter, og betjenes av tre ferger. Etter norsk målestok svært primitive framkomstmidler. De tar to vanlige biler og en stor trailer. Alle måtte ut av bilene under kryssingen. Før fergeleiet, var det endeløse køer av store vogntog (lengre enn i Norge). Vi kjørte imidlertid forbi, og kom raskt fram til grenseposten der vi måtte fylle ut et papir og få et stempel i passet som bevis på at vi var reist ut. 

Deretter kjørte vi raskt ombord på ferga. Den blir drevet av to stasjonnære motorer på hver side av skroget. Tydeligvis var det lekkasje på kjøleanlegget på den ene motoren, for det sto en kar og øste vatn  på radiatoren direkt fra elva.

Forholdene på Botswansk side var ryddige og effektive. Da vi kom over til Zambia, forsto jeg at vi bruker begrepet kaos alt for ofte. Her var det et mylder av mennesker, varer, suvernirselgere, politifolk med Kalaznikover, og store og små biler som tidvis sto front til front med 20 cm klaring. Et par karer i gule vester prøvde etter beste evne å dirigere trafikken. Og merkelig nok - vi kom oss ganske greit av gårde.

Etter å ha opplevd dette skal jeg være forsiktig med å bruke ordet kaos.

Angelika fotograferte en politimann. Han reagerte umiddelbart, og krevde at bildet skulle slettes. Ei stund var jeg litt redd for hva som kunne skje, men det hele ordnet seg på en fredelig måte.

Veien fra Chobe til Livingstone var god, og det var mange mennesker på farten. De fleste beveget seg til fots, noen kvinner med store lass på hodet. For første gang siden vi kom til Afrika, har vi også sett mange fra lokalbefolkningen på sykkel.

Ved innkjøringen til Livingstone mistet Harald lua si. En ung gutt på sykkel plukket den opp, og fikk fem dollar i finnerlønn. Så nå er den lua betalt to ganger.

Til forskjell fra Botswana, der de tradisjonelle runde hyttene var laget av leire og kumøkk, så ser det ut til at husene er er laget av strå. De er fortsatt runde.

Så nå har jeg nettopp opplevd å komme til himmelen. Vi har tatt inn på Christmar Hotel. Jeg har spandert på meg 1000 kr for å få enkeltrom. Ikke noe galt med Harald som jeg har delt rom og telt med på hele turen. Men så mange dager uten mulighet for å trekke meg tilbake, er for mye for en introvert person som meg. Jeg har stått over lunsjen og heller konsentrert meg om å dusje, vaske tøy og få orden på sakene mine igjen.

Heldigvis har de bra internettforbindelse her, så derfor får jeg lagt ut innhold på bloggen. Bildene får jeg komme tilbake med, for i ettermiddag skal vi til Victoria Falls.

Så har jeg vært ved Victoria Falls. Imponerende størrelser selv om vannstanden er lav. Men det er bare en foss, og fosser har jeg sett før. Dette er et verdensarvminne, og folk med initiativ vet å utnytte situasjonen. Ved inngangen er det en stor ansamling av folk som selger stort sett de samme tingene. De er pågående, men guiden sier at varene stort sett er er ekte og ok.

Ivar og Bente møtte en ung kar som var vennligheten selv, og som hjalp dem over elva slik at de kunne komme helt ut på kanten av fossen. Alt var vennlighet og glede helt til gutten forlangte 25 dollar fra hver for guiding. Jeg vet ikke hva de betalte til slutt, men er temmelig sikker på  at de hadde truffet på feil mann for å loppe for penger.

Victoria Falls - imponerende selv om vannføringen er liten

Middagen spiste vi ved poolen på hotellet. Hyggelig betjening, men Hellstrøm hadde gjort seg i forhold til arbeidsorganisering. Jeg bestilte T-.bone steak, well done, og etter 45 dukket den opp. Ivar stakkar bestilte samme rett før meg, men lett stekt. Han måtte vente enda en halv time, og da var steken well done ++. Dagens mest uheldige var Marit. Både hun og Knut bestilte fisk (fra Zambesi). Hun påsto at den smakte gjørme, omtrent som åbbor som har stått på for grunt vann i Gudbrandsdalslågen. Knut derimot nøt godt av to porsjoner, - mesket seg godt og plukket bein. Marit trøstet seg med at hun føler å ha lagt på seg på turen, så det kom godt med å ha en kveld uten mat.

Alt lå så vel tilrette i kveld. Stille område, fin pool med bar i midten - riktig en idyll. Men hva skjer når mørket faller på - jo poolen fylles av frosker som lager det vi kaller et helvetes leven.

Livingstone og nordøsterdøl. Det står på teksten at Livingstone var den første som så denne imponerende fossen i 1855. mon tro hvor det har blitt av de som gjennom tusener av år har levd i dette området og som har kunne glede seg over naturkreftene i tusener av år.

Prøver å få lagt ut noen bilder i kveld, men det volder meg besvær.

Damenes detektivbyrå nr 1

De fleste har vel sett denne serien på TV. Folk her kjenner den. Noen er stolte, og det sies at damene er mest interessert. Det de ikke er så fornøyd med, er at hovedrollene stort sett er besatt med utenlandske skuespillere. Mma Ramotswe f eks er amerikansk. J L B Maketoni er derimot fra Botswana.

Toyota er markedsleder i Botswana

Det er nok ingen tvil om at Toyota er det ledende bilmerket her. Det er Landcruiser og Hilux som gjelder. 9 av 10 biler vi møter er Toyota. Nummer to synes så være Landrover.

Det som er sikkert er, at veiene her skiller klinten fra hveten. Og det er firhjulstrekkere som gjelder. Mange steder er det dyp sand, andre steder elver og dammer som må krysses, andre steder igjen store steiner og humper med en størrelse vi ikke kjenner fra Norge. Selv dårlige seterveier framstår noen ganger som autostradaer i forhold til de vi har kjørt på.

Noen tanker om tradisjoner og utvikling

I Botswana er det fire millioner kyr og okser, og ca 1, 8 millioner mennesker. Likevel er ikke landet selvforsynt når det gjelder melk. De er helt avhengig av import fra Sør Afrika. Nå er de i ferd med å bygge sitt første meieri. Det er imidlertid ikke nok melk til å forsyne meieriet.

Kyrne de har, melker 3 – 4 kilo pr dag, og har jur som sukkertøyposer. Og som jeg har fortalt tidligere, så er det strenge restriksjoner på kvegholdet i deler av landet på grunn av munn- og klovsyke.

Grunnen til dette er at dyrene først og fremst har vært et mål på velstand, og at melk og kjøtt skulle fø egen familie. Dyrene går ute hele tida, og kalvene er med, så kuene fungerer som ammekyr.

Avstanden til et annet type landbruk, slik vi kjenner det, virker lang. Det kommer imidlertid en del impulser utenfra. Blant annet gjennom kvite farmere som er fordrevet fra Zimbabwe, og som vel har litt andre måter å drive på. I tillegg kommer at flere og flere unge får utdanning, og fler og fler kommer i kontakt med andre måter å tenke på fordi de arbeider i turistbransjen og dermed treffer mange utlendinger. TV er det naturligvis her også, og det virker som om de Sør Afrikanske kanalene er de mest populære. Internett er derimot ikke så utbredt. Kankje noe mer vanlig i de store byene Gaborone og Maun.

På samme måte som med landbruket, så er det nok mange områder der landet er helt avhengig av varer og tjenester fra utlandet. Så får vi se da hva utviklingen bringer, og så kan vi alltids tenke på om det blir til det verre eller bedre for folkene som bor her.