4. oktober

Flyturen fra Johannesburg tok 11 timer, og er en temmelig slitsom reise. Det er ikke lett å få sammenhengende blund på øynene når du sitter rett opp og ned i et flysete. Jeg har lest ei bok på turen, og passet på å få i meg litt vatten.

Heathrow er Heathrow, mer er det vel ikke å si om det.

De fleste ser nok nå fram til å komme heim til Norge. Vi merker allerede overgangen fra Afrikas varme til mer nordiske temperaturer.

Heime i Trondheim igjen litt over kl 21. Turen gikk bra, og nå er alle sakene pakket ut. Det blir en bra maskinvask i morgen. For første gang siden vi startet romler det litt i magen, håper det ikke er alvorlig. Har mistanke om at det var svinesnitzelen på Tiuren kro som har gjort utslaget. Vi var ikke fornøyd med maten på hotellet de to siste dagene, men jaggu er det triste greier også på en del kroer langs veien.

Syttende dag, 3. oktober

Dagen i dag startet rolig med frokost og klargjøring for avreise. Ivar har hatt en stor opplevelse i et microlight-fly - en hangglider med motor, over Victoria Falls. Noe av det råeste har har opplevd sier han.

Hushovd har blitt verdensmester i fellesstart, og det skapte god stemning i leiren.

Flyplassen i Livingstone var ikke mye å skryte av. Som vanlig mange hjelpsomme hender, og vi kom oss etterhvert på flyet fra South African Airways. Når dørene var lukket, så kom en av besetningen gående gjennom cabinen med to spraybokser på full åpning. Sikten ble nesten borte et øyeblikk, tilsvarende opplevde vi på flyet fra Johannesburg til Heathrow. Jeg antar det har med innsekter å gjøre.

Oliver Thambo-flyplassen i Johannesburg er stor og ny. Masse butikker og mye å se på. Merkelig likevel å legge merke til hvor dominert både fly og flyplasser er av hvite mennesker også her.

I Johannesburg tok vi avskjed med Angelika og Wolfgang. De reiste direkte til Frankfurt. De virket fornøyde med turen, og la spesielt vekt på opplevelsene med natur og dyr. Som de selv sier - i Tyskland er vi hele tiden omgitt av mennesker, og har underskudd på uberørt natur. Det vi tilbys er parker som også er fulle av folk. Derfor er det godt å komme hit og til Norge der en kan oppleve natur på en skikkelig måte. Angelika var også glad for alle fine opplevelser i møte med lokalmiljøer. Hun sa også at kveldene rundt bålet er noe hun vil huske på. Neste gang mente hun at de ville reise alene, og har kanskje planer om en tur med leid bil i Namibia. Så her skiltes vi fra våre tyske venner, to mennesker jeg har lært å sette pris på, men der dessverre språket har vært en hindring for å bli virkelig godt kjent.

Sekstende dag, 2. oktober

I går kveld ble det veldig sen kveld fordi jeg arbeidet med bloggen. Derfor var jeg ikke oppe før kl 0730 i dag. Frokosten var nesten bedre i bushen. Også her er det nok en del å utsette på organisering og effektivitet, selv om dette er et firestjerners hotell. Poolen er igjen overlatt til menneskene, og jeg aner ikke hvor alle froskene har blitt av.

Det virker som om de fleste vil ta det med ro i dag. Det blir vel en tur til sentrum for å se på livet der.

Nå har jeg vært der. Som ventet var det en broket by. Det er mange som vil selge ting. Allerde da jeg gikk ut av drosjen utenfor museet i byen, var det en som kom bort for å selge penger fra Zimbabwe. Pengesedler pålydende billioner av lokal valuta selges som suvernirer.

Museet i  byen var utrolig fint og interessant. Det består av ulike samlinger, blant annet en arkeologisk samling som var interessant å se. Dessuten har de en egen David Livingstoneutstilling som også var severdig. Videre historiske og naturhistoriske samlinger. Alt var presentert på en skikkelig fin og pedagogisk god måte. Ja  museet lignet utrolig mye på Vitenskapsmuseet i Trondheim, både når det gjelder typer utstillinger, utstillingsmetodikk og faktisk også eksteriør og interiør. Og det museet er som kjent veldig bra.

Deretter kikket jeg litt på gatelivet. De myldrer av folk som gjerne vil selge ting. Utrolig mange selger mobiltelerfoner fra gata. Andre har svære kar  fulle med ladere til mobiler. Stort sette enkle forretninger med enkelt vareutvalg. Innimellom er det mer spesialiserte forretninger for hvitevarer f eks.

I ene enden av gata var det moderne forretninger med vareutvalg og ferskvareavdelinger helt på høyde med hva vi har i Norge. Sparkjeden ser ut til å være representert alle steder, også her. Det var også et vaktselskap som jeg har sett i Norge.

Jeg kom over to markedsområder. I det ene var det afrikanske suvernirer og tradisjonelt håndtverk. I det andre solgte de alt mulig. Jeg så mat og frukt, grønnsaker, svære stabler med alkohol som ble solgt rett fra gatebod, masse sengeklær (mest lodne fleecetepper og puter), rørleggervarer - ja alt du kan tenke deg.

 

Jeg hadde avtale med drosjesjåføren om å kjøre meg tilbake til hotellet kl 12, og det var bra tidspunkt. Varmen på denne tiden av døgnet er veldig sterk. Det var en interessant kar å snakke med. Han fortalte at arbeidsledigheten i landet er svært stor. Han likte ikke Mugabe i Zimbabwe, og hadde håp om bedre tider også der når han dør. Ellers mente han at Zimbabwe var et veldig fint land. Dessverre sa han, - så ødelegger politikerne. Som eksempel nevnte han deres egen store president Kenneth Kaunda, som innførte en politikk der hvite farmere skulle vekk. Resultatet sa han, var at økonomien i landet gikk rett ned. Når Kaunda innså feilgreppet og gjorde om beslutningen sin, så gikk økonomien opp igjen fortalte han. Mange kvite farmerer som har måtte rømme fra Zimbabwe og flytte til Zambia. Han hevdet at de var velkomne, og at de betyr mye for økonomien i landet.

Det er lite å utsette på omgivelsene

Huset jeg har bodd i 

Klokka er 2130, og vi er omsider ferdig med middagen. Det tok sin tid. Vi stilte i matsalen kl 1830, måtte vente litt før vi fikk bestilit maten. Etter 1,5 timer fikk den første matens som var bestilt. For min del bestilte jeg en pizza, og den kom etter et par timer venting, Ivar skulle som vanlig ha halvrå biff - og når han fikk den etter ca to timer var den grå som ei vadmelsbukse. Angelika fikk aldri maten sin. Stemningen rundt bordet vekslet mellom stor frustrasjon, overbærenhet og undring.

For meg som har organisasjon og ledelse som fagområde ble det egentlig en ganske underholdende og tankevekkende kveld. Det er lett å finne overflateforklaringer, men det er nok ikke en enkel forklaring på hvorfor det blir som det blir. Vi kan også si - dette er Afrika - og legge grunnlaget for fordommer og myter.

Min etteranke er at disse landene tar mange tiårs utvikling hos oss i et jafs. Hvor langt tilbake i vår historie må vi for å finne paralleller når det gjelder ledelse, organisering og effektivitet? Med handa på hjertet tror jeg ikke vi skal lengre tilbake enn til førti/femtitallet i Norge.

De menneskene som betjener kjøkkenene, restaurantene og hotellene er ganske unge mennesker. Trolig er mange av dem vokst opp i landsbyene, under enkle og primitive kår, med de svarte maisgrytene som kjøkken og måltid. Organiseringstemaene og arbeidsprosessene har vært enkle og kjente, og innrettet mot å møte kravene i familien. Effektivitet i form av tid har nok også en annen betydning enn i vår vestlige og effektive verden.

Så kan vi alltids gå inn med råd og eksperter for å bøte på symptomene. For min del tror jeg det i større grad dreier seg om å skape positive læringsprosesser. Folkene vi møter er ivrige, og vil mye. Så trolig må vi inn å arbeide med selve forutsetningene for læring og utvikling. Da må vi nok sette fokuset på ledelse. Slik jeg opplever det, så er maktavstanden fra ledere og til de vi skal lede stor. Frontpersonalet, de vi møter, har liten myndighet, og må stadig snakke med sine overordnede for å fikse selv de enkleste ting. Vi ser også hvor tungrodde adminstrative systemer som finnes over alt. Kvitteringsblokker og andre typer blokker med blåpapir brukes over alt - og selv de mest uvesentlige data skal med - redselen for å gjøre feil er tydelig stor, og dermed begrenses også eierskapfølelse, læringsmulighetet og utvikling.

Det viktigste jeg vil si med dette er at vi ikke må falle for lette forklaringer og karakteristikker. Utvikling tar sin tid, og den viktigste utviklingen kan bare skje gjennom egen læring.

Selv er jeg god og mett og ganske så fornøyd med livet. Grethe har lovet meg fårikål når jeg kommer heim igjen, og det ser jeg fram til.

Femtende dag - 1. oktober 2010

Oppe til vanlig tid. Vask og barbering på feltvis, men etter en god dusj i går ettermiddag kjennes det likevel bra. Beitende kuduer og en bavian like ved leiren.

Dagens program består i å kjøre 15 km ut av nasjonalparken. Så skal vi hente syklene i Kasane og laste dem på bilen før turen går med ferge til Zambia. Vi er forespeilet kø for å komme med fergen, så det blir spennende å se.

Turen ut av parken gikk langs Chobe River. Som vanlig mange dyr og se, men ingen helt spesielle opplevelser i dag. Deretter bar det på bra vei til Kasane, et tettsted. Selv om det er fridag i Botswano også denne dagen, så fikk vi tatt ut penger og handlet litt. Vi har vekslet til dollar nå, for det virker mest gangbart.

Deretter gikk turen til ferga som bragte oss over fra Botswana til Zambia. Chobe River er vel ca 150 meter, og betjenes av tre ferger. Etter norsk målestok svært primitive framkomstmidler. De tar to vanlige biler og en stor trailer. Alle måtte ut av bilene under kryssingen. Før fergeleiet, var det endeløse køer av store vogntog (lengre enn i Norge). Vi kjørte imidlertid forbi, og kom raskt fram til grenseposten der vi måtte fylle ut et papir og få et stempel i passet som bevis på at vi var reist ut. 

Deretter kjørte vi raskt ombord på ferga. Den blir drevet av to stasjonnære motorer på hver side av skroget. Tydeligvis var det lekkasje på kjøleanlegget på den ene motoren, for det sto en kar og øste vatn  på radiatoren direkt fra elva.

Forholdene på Botswansk side var ryddige og effektive. Da vi kom over til Zambia, forsto jeg at vi bruker begrepet kaos alt for ofte. Her var det et mylder av mennesker, varer, suvernirselgere, politifolk med Kalaznikover, og store og små biler som tidvis sto front til front med 20 cm klaring. Et par karer i gule vester prøvde etter beste evne å dirigere trafikken. Og merkelig nok - vi kom oss ganske greit av gårde.

Etter å ha opplevd dette skal jeg være forsiktig med å bruke ordet kaos.

Angelika fotograferte en politimann. Han reagerte umiddelbart, og krevde at bildet skulle slettes. Ei stund var jeg litt redd for hva som kunne skje, men det hele ordnet seg på en fredelig måte.

Veien fra Chobe til Livingstone var god, og det var mange mennesker på farten. De fleste beveget seg til fots, noen kvinner med store lass på hodet. For første gang siden vi kom til Afrika, har vi også sett mange fra lokalbefolkningen på sykkel.

Ved innkjøringen til Livingstone mistet Harald lua si. En ung gutt på sykkel plukket den opp, og fikk fem dollar i finnerlønn. Så nå er den lua betalt to ganger.

Til forskjell fra Botswana, der de tradisjonelle runde hyttene var laget av leire og kumøkk, så ser det ut til at husene er er laget av strå. De er fortsatt runde.

Så nå har jeg nettopp opplevd å komme til himmelen. Vi har tatt inn på Christmar Hotel. Jeg har spandert på meg 1000 kr for å få enkeltrom. Ikke noe galt med Harald som jeg har delt rom og telt med på hele turen. Men så mange dager uten mulighet for å trekke meg tilbake, er for mye for en introvert person som meg. Jeg har stått over lunsjen og heller konsentrert meg om å dusje, vaske tøy og få orden på sakene mine igjen.

Heldigvis har de bra internettforbindelse her, så derfor får jeg lagt ut innhold på bloggen. Bildene får jeg komme tilbake med, for i ettermiddag skal vi til Victoria Falls.

Så har jeg vært ved Victoria Falls. Imponerende størrelser selv om vannstanden er lav. Men det er bare en foss, og fosser har jeg sett før. Dette er et verdensarvminne, og folk med initiativ vet å utnytte situasjonen. Ved inngangen er det en stor ansamling av folk som selger stort sett de samme tingene. De er pågående, men guiden sier at varene stort sett er er ekte og ok.

Ivar og Bente møtte en ung kar som var vennligheten selv, og som hjalp dem over elva slik at de kunne komme helt ut på kanten av fossen. Alt var vennlighet og glede helt til gutten forlangte 25 dollar fra hver for guiding. Jeg vet ikke hva de betalte til slutt, men er temmelig sikker på  at de hadde truffet på feil mann for å loppe for penger.

Victoria Falls - imponerende selv om vannføringen er liten

Middagen spiste vi ved poolen på hotellet. Hyggelig betjening, men Hellstrøm hadde gjort seg i forhold til arbeidsorganisering. Jeg bestilte T-.bone steak, well done, og etter 45 dukket den opp. Ivar stakkar bestilte samme rett før meg, men lett stekt. Han måtte vente enda en halv time, og da var steken well done ++. Dagens mest uheldige var Marit. Både hun og Knut bestilte fisk (fra Zambesi). Hun påsto at den smakte gjørme, omtrent som åbbor som har stått på for grunt vann i Gudbrandsdalslågen. Knut derimot nøt godt av to porsjoner, - mesket seg godt og plukket bein. Marit trøstet seg med at hun føler å ha lagt på seg på turen, så det kom godt med å ha en kveld uten mat.

Alt lå så vel tilrette i kveld. Stille område, fin pool med bar i midten - riktig en idyll. Men hva skjer når mørket faller på - jo poolen fylles av frosker som lager det vi kaller et helvetes leven.

Livingstone og nordøsterdøl. Det står på teksten at Livingstone var den første som så denne imponerende fossen i 1855. mon tro hvor det har blitt av de som gjennom tusener av år har levd i dette området og som har kunne glede seg over naturkreftene i tusener av år.

Prøver å få lagt ut noen bilder i kveld, men det volder meg besvær.

Damenes detektivbyrå nr 1

De fleste har vel sett denne serien på TV. Folk her kjenner den. Noen er stolte, og det sies at damene er mest interessert. Det de ikke er så fornøyd med, er at hovedrollene stort sett er besatt med utenlandske skuespillere. Mma Ramotswe f eks er amerikansk. J L B Maketoni er derimot fra Botswana.

Toyota er markedsleder i Botswana

Det er nok ingen tvil om at Toyota er det ledende bilmerket her. Det er Landcruiser og Hilux som gjelder. 9 av 10 biler vi møter er Toyota. Nummer to synes så være Landrover.

Det som er sikkert er, at veiene her skiller klinten fra hveten. Og det er firhjulstrekkere som gjelder. Mange steder er det dyp sand, andre steder elver og dammer som må krysses, andre steder igjen store steiner og humper med en størrelse vi ikke kjenner fra Norge. Selv dårlige seterveier framstår noen ganger som autostradaer i forhold til de vi har kjørt på.

Noen tanker om tradisjoner og utvikling

I Botswana er det fire millioner kyr og okser, og ca 1, 8 millioner mennesker. Likevel er ikke landet selvforsynt når det gjelder melk. De er helt avhengig av import fra Sør Afrika. Nå er de i ferd med å bygge sitt første meieri. Det er imidlertid ikke nok melk til å forsyne meieriet.

Kyrne de har, melker 3 – 4 kilo pr dag, og har jur som sukkertøyposer. Og som jeg har fortalt tidligere, så er det strenge restriksjoner på kvegholdet i deler av landet på grunn av munn- og klovsyke.

Grunnen til dette er at dyrene først og fremst har vært et mål på velstand, og at melk og kjøtt skulle fø egen familie. Dyrene går ute hele tida, og kalvene er med, så kuene fungerer som ammekyr.

Avstanden til et annet type landbruk, slik vi kjenner det, virker lang. Det kommer imidlertid en del impulser utenfra. Blant annet gjennom kvite farmere som er fordrevet fra Zimbabwe, og som vel har litt andre måter å drive på. I tillegg kommer at flere og flere unge får utdanning, og fler og fler kommer i kontakt med andre måter å tenke på fordi de arbeider i turistbransjen og dermed treffer mange utlendinger. TV er det naturligvis her også, og det virker som om de Sør Afrikanske kanalene er de mest populære. Internett er derimot ikke så utbredt. Kankje noe mer vanlig i de store byene Gaborone og Maun.

På samme måte som med landbruket, så er det nok mange områder der landet er helt avhengig av varer og tjenester fra utlandet. Så får vi se da hva utviklingen bringer, og så kan vi alltids tenke på om det blir til det verre eller bedre for folkene som bor her.

Fjortende dag, torsdag 30. september – Independence day i Botswana (deres 17. mai)

Som vanlig gikk arbeidet i leiren raskt og effektivt. I dag blir det en lang etappe på 17 mil fram til Kasane nordøst i Chobe nasjonalpark. Planen er å stoppe i en landsby for om mulig å få med oss litt av feiringen av nasjonaldagen.

Første del av dagen var en ren transportetappe. Elefanter og giraffer så vi, men vi begynner å bli så vant til det at det ikke er noe å skrive om. Heldigvis var veien ganske bra. Enorme rettstrekninger, den lengste var på sju kilometer. Vi kjørte stort sett nordøstover, og mot Chobe River som utgjør grensen til Namibia.

På slutten av turen kom vi inn i et område med enorm veiutbygging. Det er kinesere som bygger veien, og sikkert også de som finansierer den, uvisst av hvilken grunn.

På veien stoppet vi i en liten landsby for å feire uavhengigshetsdagen til Botswana. Vi hadde bedt guiden om å undersøke mulighetene for å delta. Vi ønsket imidlertid ikke å trenge oss på, og guiden var nok også litt usikker på hvordan han skulle gå fram. Vi kjørte forbi noen få landsbyer og det var "17. maistemning" i lufta. Flagg som vaiet, barn og voksne i sine fineste klær på vei til skoler og samlingsplasser for å feire dagen. Omsider stoppet vi i en liten landsby like ved Chobe River. Guiden parkerkte i god avstand fra samlingsplassen, ga oss beskjed om ikke å fotografere, og gikk for å spørre.

Alt ordnet seg, og vi fikk komme inn i Kgotlaen der feiringen skjedde. Der var det satt opp tak av teltduk, og folk var plassert i stoler. De høye herrer foran i stoffstoler, de eldre litt bak disse og resten av folket på en annen side av plassen.

Da vi kom, var talene i gang, og det var presten som talte da vi kom. Vi tok av oss luene og satte oss ned bak de offisielle. Neste taler var en representant for myndighetene, fra imigrasjonsdirektororatet. Han tok utgangspunkt i nasjonalsangen og minnet dem om hvor viktig regnet er, og oppfordret alle til å lese nasjonalhymnen grundig fordi den hadde så mye visdom i seg.

Deretter var det en gruppe med unge mennesker som underholdt med sang og dans. Det var litt av hvert å se på, og fin sang.

Det var også en mann som sto opp og fortalte at det skal bygges en egen lodge ved Ngoma, ved innkjøringen til Chobe nasjonalpark. Han søkte erfarne snekkere, murere og andre fagfolk, men presiserte at de måtte komme med originale dokumenter og ikke med attesterte kopier. Lønna han lovte ut, var 12 pula pr time – ca 1o kr.

Vi hadde det fint med alle de hyggelige menneskene. Dessverre virket det som om de hadde hatt konflikter i lokalsamfunnet før feiringen. Og flere tok til orde for fred og fordragelighet.

Ivar takket for gjestfriheten på en fin måte. Før vi dro, måtte vi ta skikkelig avskjed med høvdingen. Og de kom etter oss med en bolle geitekjøtt og Fanta.

Så kjørte vi inn i Chobe nasjonalpark igjen ved Ngoma. Der spiste vi  lunsj, også geitekjøtt, brød og ost. For en som har vokst opp på killingkjøtt var det kjent, men vanen med å knuse beina i kjøttet var uvanlig og medførte en masse småbein og splinter i maten.

Deretter dro vi på tur langs Chobe River. Det ble mildt sagt en utrolig opplevelse. Enorme flater der du kan se hvelvingen på jorda i horisonten, og fullt av dyr så langt øyet rekker. Selbraer, impalaer, gnuer, villsvin, giraffer, elefanter i store flokker og krokodiller, og enda mye mer. Ned på deltaet slynger Chobe River seg i store mengder. En utrolig opplevelse.

Deretter bar det inn i bushen igjen for å finne leirplass. Under veis kom vi over en løvefamilie med mor, far, datter og sønn. De lå ganske rolig og verdiget oss knapt et blikk. Etterhvert lusket de videre inn i bushen.

Leirplassen var et område med dyp sand, og det virket ganske trøstesløst, men det ble kjempebra når vi satte i gang med teltene. Mens vi holdt på med teltene, lusket en elefantfamilie forbi på 75 meters hold, og det virket helt normalt – ingen reagerte på det.

Kveldens briefing fra guiden gjaldt morgendagen og grensepasseringen til Zambia, der vi må regne med lang kø. Dette er siste kveld i bushen. I morgen er det hotell i Livingstone, og forhåpentligvis kan jeg da oppdatere bloggen. Det blir litt av en jobb, selv om jeg har skrevet jevnt og trutt underveis. Håper de har en stabil og god internettforbindelse.

Middag med borowürst, lammekoteletter og poteter.

Trettende dag, onsdag 29. september

Opp klokka seks. Rive telt, morgenstell, frokost – god rutine nå. Allerede klokka 0710 var vi på vei. På de første to kilometrene så vi mange dyr. Vi kjørte etterhvert inn i Chobe nasjonalpark. Etter informasjon vi har fått, visstnok det området i Afrka med den største populasjonen av ville dyr. Blant annet skal det være 120000 elefanter i parken. Vi kjørte imidlertid helt fram til leiren i Savuti, dit vi ankom midt på dagen, uten å ha sett nesten et eneste dyr. Vi så to ugler i et tre. Den ene blir kalt White Faced Owl, og den andre Giant Eagle Owl.

Veien var etter forholdene bra, og bedre enn forespeilet.

Landskapet har vært veldig åpent, nesten som en kjempestor moltefloe. Det finnes en del spredte større trær. Store deler av områdene vi passerte var avsvidd. Dette er gjort med hensikt av parkforvaltningen. Etter noen år blir graset gammelt, og for å fornye vegetasjonen og gjøre den bedre for dyrene, så svir de av store områder regelmessig.

Det ble tidlig lunsj og en rolig ettermiddag der vi kunne slappe av med ei bok og en liten lur. Klokka 1540 bar det ut på nytt «game drive». Allerede etter knapt en kilometer oppdaget sjåføren at festet til en av støtdemperne bak var løsnet og hang bare i en bolt. Derfor måtte vi snu og foreta en rask reparsjon ved å stramme til denne bolten. Det er to støtdempere på hvert hjul bak, så krise var det ikke. Senere på kvelden dro guiden av gårde til noen kolleger og fikk fikset demperen ordentlig.

Vi kjørte til noen steinrygger som stikker opp av landskapet i dette området. Der kom vi over flere hunnløver med unger. Det ble noen uforglemmelige øyeblikk sammen med dette store dyret. Løvene var på vei ned til Chobe river for å drikke, og spaserte tilsynelatende uanfektet ved siden av bilen og over veien ned til elva. Like ved siden av løvene, i vannkanten var det noen små mangoer som uanfektet strevde med sitt.

Innimellom beiter flokker med impalaer. Alt virker så fredelig, merkeklig nok, når vi vet at her råder den sterkestes rett.

Kvelden ble avrundet med middag ved bålet. For meg ble ikke dette noe høydepunkt, menyen besto av maisgrøt og kylling (med masse bein). Deretter kikket vi litt på hverandres løvebilder før vi krøp til køys i nitida.

Tanker om ensomhet

Gamle hannelefanter på vandring har for meg blitt et bilde på total ensomhet. Uønsket av alle sine frender, helt alene, vandrende inn i solnedgangen.

Tolvte dag, tirsdag 28. september

Tidlig morgen. God frokost som vanlig. Har brukt tid til skrive på bloggen. Det er lader i bilen, så nå er den saken løst. Alt er velorganisert, og ting går raskt og lett uten mas og kjas.

Gjennom hele dagen kjørte vi gjennom Moremi. Allerede 500 meter fra leirplassen vår, fikk vi en forsmak på hva dagen ville bringe. I sanden på veien var det ferske spor etter to løver. Dette skapte forventninger selv om vi ikke så dyrene. Før lunsj så vi en mengde ville dyr. Store flokker med impalaer, sebraer, elefanter, giraffer. Det er sandvei med masse hull, noen ganger er dekket ganske fast, andre steder løst. Det er viktig å holde farten oppe i løs sand, for det kan være vanskelig å komme igang igjen hvis en stopper opp. Her og der er det elver og dammer som må forseres. Da får vi beskjed om å løfte opp det som står på golvet slik at det ikke skal bli vått. Sjåføren er dyktig og det er utrolig hva bilen presterer.

Leoparden tok bare et overblikk over situasjonen. Så lusket den rolig forbi bilen og forsvarnt inn i bushen.

Plutselig sto det en leopard som kikket på oss, ti meter foran bilen. Sjåføren ble nok litt overumplet. Han skulle advare oss mot å stikke hender og annet ut av bilen, samtidig som han skulle kontrollere bilen. Leoparden ruslet rolig rundt bilen, og tuslet inn i skogen. Dette var en stor opplevelse. Leoparden er nattdyr, og det er få som opplever å se den i dagslys.

 Etter å ha kjørt ut av Moremi via North Gate kom vi etterhvert fram til leirplassen vår. Alle leirplassene er regulerte, selv om det ikke finnes noen bekvemmeligheter. Det er ikke lov å campe utenfor disse områdene. I det området vi skulle campe, var det veldig mange biler og folk. En del er på organiserte turer slik som oss, mens andre kjører egne biler og er på en avansert form for campingtur. Mesteparten av disse ser ut til å komme fra Sør Afrika, men også en del fra Zambia. Det er stort sett bare kvite mennesker som er på tur. De svarte arbeider som sjåfører, kokker, oppsynsmenn osv.

Leirslagningen gikk veldig fort, og etter en kort rast var vi klar for «Night drive», dvs vi skulle ut på ny kjøretur for å lete etter dyr i mørket. Og det ble en spesiell opplevelse. Vi dro i ca 1730, og hadde ca en time på oss før det ble belgmørkt. Vi støtte raskt på en flokk med bøfler. De er store og med tykke utstående horn. Flodhester og store flokker med elefanter så vi også. Etter som mørket falt på, dukket det opp nye arter. Guiden søkte med lykt foran og til side for bilen. Det glimter i øynene til dyrene, spesielt de som er tilpasset nattliv.Og i løpet av de timene vi var ute, så vi i tillegg til de som er nevnt: villkatt, springhare (en bitte liten kenguru som bare er ute om natten), villsvin, krokodille, impalaer som hadde samlet seg i store flokker for natten, ugle, sjiraff, tesebie (verdens raskeste antilope) og gnuer. Det var to løver i området, men en privatcamper hadde hoppet ut av bilen og skremt dem, så de var ikke mer å se. Dyrene kjenner seg trygge så lenge vi holder oss i kjøretøyene.

I området som heter Khwai, er det en organisasjon som heter Khwai Development Trust. Den er opprettet for å gi noe tilbake til befolkningen i området fordi de har tapt rettigheter og muligheter når viltreservatet ble opprettet. All drift og fortjeneste av campingplasser og lignende i området går til denne trusten. Pengene brukes til beste for befolkningen i området, til ulike utviklingstiltak, men også til direkte «nødhjelp» til fattige som ikke har mat.

Gruppen fungerer bra. Vi har ikke blitt utsatt for store belastninger av noe slag, så vi kan ikke sies å være et team, men vi løser oppgavene våre ved leirslagning osv ved at parene arbeider sammen. Min parkamerat er Harald, og vi er alltid kjappe både med å få opp teltet og å få det ned igjen.

Språkferdighetene i gruppen er litt ulike. Norsk og tysk gruppe, og kommunikasjonen med guide og kokk foregår på engelsk. Wolfgang er kanskje den som har det vanskeligst, fordi han stort sett bare snakker og forstår tysk.

En god dag med mange opplevelser.