22. september - Kveld på Audi Camp i Botswana

En utrolig fin dag går mot kveld. Jeg har tidligere fortalt om syklingen i dag, og hvor bra den var. Denne plassen er helt utrolig fin. Den ligger ved Thamalakane River. Denne elva har vært tørr i mange år, men er nå fylt med vatn igjen. Utorlig nok er det et enestående dyreliv, fisk og det som hører med. I elva er det både krokodiller og nesehorn, men vi har heldigvis et godt gjerde mellom oss og elva.


Det er forøvrig en enorm forskjell å komme fra de utbrente og svært tørre bushområdene og til denne delen av landet. Vi slappet av ved poolen omtrent som i syden. Etterpå har vi hatt en fin middag i leiren vår. Samarbeidet mellom oss som deltar og de som sørger for at vi har det bra, kokkene og de andre, blir bare bedre og bedre. Læringskurven er bratt på begge sider, men det virker som om kokken har tatt signalene om at vi egentlig bare ønsker brød, litt ost og syltetøy til Ivar for å være fornøyd på morgenen. i starten var det utallige retter med egg i flere varianter, bønner og pølser. Og når alt dette skal tilberedes etter hver andre i de samme grytene så tar det på tida. Menyen til kvelds var spaghetti med kjøttsaus, søtpoteter og stuing av gulerot/nepe.


Middagen inntas mens vi sitter rundt bålet. Så langt har det gått nå, at Angelika har bestemt seg for å anlegge bålplass i hagen i Duisburg.


Nå sitter jeg i baren sammen med Harald. Han drikker gin tonic og jeg juice. Han er storlig imponert både over internettets muligheter og mine touchferdigheter på pcen.


Ellers har vi hatt en god prat med kokken som heter Alex. Han har jeg fortalt om før. Men samtalene med han røper noen av de forskjellene som tross alt er i dette samfunnet. Han har ingen kuer, og har derfor ingen mulighet til å gifte seg med sin kjære. Han tror ikke på vitenskapsmennene som hevder at vi har samme sol og måne her og i Norge. Kort og godt - en kjekk kar som ikke har fått sjansen til utdanning. Comic - guiden - derimot er veldig bevisst på betydningen av utdanning og språk. Han har også en viss utdanning. Men da jeg viste han bildene av heimplassen min på Os med en uvanlig blå himmel i bagrunnen, så utbrøt han forundret - men er det ikke svart hos dere. Han trodde tydeligvis at Europa er en eneste forurenset verden. Men egentlig har ingen av dem klare formeninger om hvor Norge er. Blant annet ble det spurt om vi grenser til Etiopia.


Jeg foreller ikke disse historiene for  å henge ut folk, men mer for å vise at vi kanskje ikke er i verdens sentrum, og også hvor forskjellig utdanning og opplysning som eksisterer i dette samfunnet.

Kveld i Maun 22. september 2010

En utrolig fin dag går mot kveld. Jeg har tidligere fortalt om syklingen i dag, og hvor bra den var. Denne plassen er helt utrolig fin. Den ligger ved Thamalakane River. Denne elva har vært tørr i mange år, men er nå fylt med vatn igjen. Utorlig nok er det et enestående dyreliv, fisk og det som hører med. I elva er det både krokodiller og nesehorn, men vi har heldigvis et godt gjerde mellom oss og elva.

Barn i Maun. De var nok på vei heim fra skolen, og kom og ba om å bli tatt bilde av.

Det er forøvrig en enorm forskjell å komme fra de utbrente og svært tørre bushområdene og til denne delen av landet. Vi slappet av ved poolen omtrent som i syden. Etterpå har vi hatt en fin middag i leiren vår. Samarbeidet mellom oss som deltar og de som sørger for at vi har det bra, kokkene og de andre, blir bare bedre og bedre. Læringskurven er bratt på begge sider, men det virker som om kokken har tatt signalene om at vi egentlig bare ønsker brød, litt ost og syltetøy til Ivar for å være fornøyd på morgenen. I starten var det utallige retter med egg i flere varianter, bønner og pølser. Og når alt dette skal tilberedes etter hverandre i de samme grytene så tar det på tida. Menyen til kvelds var spaghetti med kjøttsaus, søtpoteter og stuing av gulrot/nepe.

Middagen inntas mens vi sitter rundt bålet. Så langt har det gått nå, at Angelika har bestemt seg for å anlegge bålplass i hagen i Duisburg.


Vi har også møtt en representant for Bushway Travels. Dette selskapet skal følge oss gjennom Okawango om noen dager og til Stanleyville i Zambia. Han ga et positivt inntrykk på alle vis. Og vi fikk oppklart en misforståelse - stakkars Thusi. Det viser seg at Thusis selskap egentlig er underleverandør til Bushway Travel, og at det er de som har lagt opp dagplanene, som har vist seg å bli temmelig urealistiske. I tillegg har vi anklaget han for å ha gitt alt for blomstrende omtaler av utsikter og landskap - et landskap som vi faktisk har store problemer med å se forandringer i - bortsett fra områder som er helt utbrente. Unnskyld Thusi!


En annen sak når det gjelder Thusi. Han regner nå med å måtte stå til rette for onklene sine for å lokke uskyldige nordmenn ut på vanvittige eventyr i Botswana. Bestemora er redd for at han dreper oss.

22. september Maun

Marit, Knut, Ivar og Harald

Vi har kommet til Maun. Inngangsporten til Okawangodeltaet. og jeg har funnet meg en internettsjappe med dårlig forbindelse og slapt tastatur. 91 km på sykkel  for Ivar, Marit og meg. Harald og Knut syklet enda ca 50 km. De sto over lunsjen. Fantastiske forhold i dag med medvind hele turen. Enorme områder av bushen er brent. Vi har likevel sett en del dyr. Hare, kyr, esler, sebraer, giraffer, slanger og svære gribber.  Kan glede meg over spurtseier over Ivar og Harald i dag. Det er en liten fight før hver stopp. Prøvde meg på en langspurt i går og den gikk helt inn. I dag kort, men jeg kom meg foran. Stolt over det fordi jeg har stor respekt for de karene jeg sykler sammen med. Prøver å legge inn noen bilder, men vet ikke om det går.

Endelig på nett igjen

Vi har ikke hatt forbindelse verken med telefon eller nett i mange dager. Derfor blir det mye denne gangen. Innleggene kom vel også i feil rekkefølge, men det får dere bare korrigere for mentalt.

Det har tatt meg mange timer å få til dette. En ting er  skrive, men å komme seg inn på andres mobile bredbaand er også en prøvelse.

Nå vil jeg ha middag. Bilder får komme når forbindelsen er bedre.

Femte dag i Botswana, tirsdag 21. september

I dag var vi oppe kl 0530 for å pakke sammen soveunderlagene våre og gå til en høyde på øya for å se på soloppgangen kl 0613. Dessverre var det litt disig, trolig på grunn av røyk fra alle brannene som herjer på de åpne slettene. Sola var imidlertid framme til rett tid, og kom stor og rød opp over horisonten.

Deretter bar det tilbake til leiren for frokost og klarjgøring for opplasting og avang som vi hadde satt til 0730. Det holdt bra.

Turen fra Khubu Island gikk i sin helhet med trucken. Det ble en uendelig lang tur, varmt og støvet. Guiden er temmelig svevende når vi spør på avstander, og det viste seg at estimatene for tid var svært feil. Vi kjørte i ett fra morgenen og fram til 1230 på støvete og nesten uframkommelige veier før vi endelig kom til asfaltveien og kunne sette fart direkte mot Planet Baobab dit vi kom ca kl 1430. Her fikk vi lunsj. Deretter valgte de fleste å dra på tur med firhjuling blant annet for å se på marekatter, mens jeg benytter anledningen til å skrive bloggen. Dette er første gangen på flere dager at jeg har fått ladet pcen og har tilgang til internett.

Å komme til Planet Baobab var en fin opplevelse, og ga mulighet for dusj og avslapping. Bente, Ivar og Harald.

Kokken Alex og Harald kom godt ut av dem med hverandre

Thusi – arrangøren – kommer i kveld, og det ligger nok an for en alvorsprat mellom han og Ivar i løpet av kvelden. Ankepunktet vi har, er at han har laget et urealistiske tidsprogram for oss, og i tillegg rosemalt landskap og muligheter ut over de fleste proporsjoner, så vi får se.

Fjerde dag i Botswana, mandag 20. september

Kjempedag på sykkelen. Vi holdt tempoet vi hadde lovet hverandre kvelden før. Landskap og vind var som før, men likevel gikk det lekende lett, og det var godt å være ferdig kl 12. I hvertfall godt for baken. Baken får ekstra stor belastning når det blir så mye sitting på sykkelen. Vi er vant til bakker der vi kan reise oss å få litt avlastning, men slik er det altså ikke her. Til sammen syklet vi 83 km, og de siste kilometrene med medvind.

Stort sett kjører alle sammen disiplinert. Unntaket er Harald som er eldst. Han liker å leke seg og legger inn spurter for seg selv underveis. Når vi nærmer oss trucken bruker han også å legge opp til en spurt for å nå denne. Ivar trigges av dette, og jeg tror det ble uavgjort denne dagen.

Plan to denne dagen, var å ordne drikke til maten. Vi kjørte derfor til en litt større landsby, og der var det både pol og butikker akkurat som i Norge, og med stort sett samme vareutvalg delikat presentert. Til og med Sparkjeden var der. Kokken har unormalt god tid enkelte ganger, og denne gangen satt vi i bussen og ventet en halv time. Omsider kom han med et stort brett med smørbrød som han hadde kjøpt – kikket inn i trucken og ropte «Luch for everyone – anyone hungry», og med en kommandostemme fra den gamle britiske armeen. Og naturligvis var alle sultne, og dermed slapp han også unna denne gangen.

Så bar det avgårde igjen, og nå til  Kubu Island i Makgadikgadi Pans. Et stykke på bra vei før det bar ut i bushen. Det ble en lang og tilsynelatende endeløs kjøretur før vi kom fram til bestemmelsesstedet. Der rakk vi akkurat å se solnedgangen over  Makgadikgadi Pans.

Makgadikgadi Pans er en gammel sjø som har fordampet. En gang hang den sammen med Okawangodeltaet. Så skjedde det en landheving som gjorde at sjøen tørket inn, og etterlot seg et enormt område med saltflater på størrelse med Belgia. Og ute i denne sjøen ligger altså Khubu Island. I regntiden fylles det opp med vatn. Dyr og fugler flokker seg til området for å nyte godt av den stor mattilgangen som plutselig vokser fram. Etter litt tid tørker alt opp igjen.

På hele øya vokser det noen kjempestore og flotte Baobabtrær, med flere meter i diameter for enkelt av dem.

Denne kvelden tok vi oss tid til en liten presentasjon av hverandre. Det var interessant blant annet fordi vi fikk høre mer om våre afrikanske venner og deres tradisjoner.

Hillary Clinton ble i sin tid kjent for følgende utsagn; It takes a village to raise a child». Dette er hentet fra Botswana. Her oppdras barna i hele landsbyen og i familien. Og de blir betraktet som sønner og døtre. Derfor nytter det ikke å ha bryllup der du bare tar med det forloverne dine til en stille seremoni. Her skal hele landsbyen være med.

Alle menn skal ha kyr. Uten kyr og uten å være gift, blir du ikke regnet med og får ikke være med å bestemme i familiesammenheng. Comic – guiden – har 26 kyr, mens Thusi – operatøren – har 25. Da Thusi skulle gifte seg, måtte han ut med 8 kyr for sin kone, mens Comic slapp unna med 4. Antallet varierer fra landsby til landsby, men det nytter ikke å bytte dem ut verken med penger eller andre verdisaker. Så tegn på velstand her er mange kyr og mange døtre – for hver datter kan du regne med medgift.

Derfor var det litt vemodig å høre på kokken – sersjanten – som for øyeblikket senket stemmen og fortalte at han har en datter på 11 år, og at han har så inderlig lyst til å gifte seg med dama si (mor til dattera), men at han ikke har kyr og ikke har penger til klær og mat i selskapet. Raskt regnet han etter i hodet at han trenger ca 34000 pula (30000 kr) for å kjøpe nok kyr og for øvrig klare av selskapet. Deretter tok ha opp mobilen sin og viste oss bilde av dattera, så kysset han bildet av dattera flere ganger og lo lykkelig.

Andre dag i Botswana lørdag 18. september

Om morgenen skulle vi opp veldig tidlig for å klargjøre for sykling med avgang kl 7. Her begynte vi å merke at det er forskjeller fra heime. Ting tok lang tid, vi ventet på at Ivar skulle komme tilbake fra flyplassen med en koffert som var feilsendt. Å få tak i den viste seg å være en vanskelig sak, fordi han måtte møte opp selv for å identifisere bagasjen, det var ikke muig for andre å hente den. Dette gjorde at vi kom senere avgårde enn planlagt, og vi var ikke på syklene før var ca åtte.

Bosted ikke langt fra Gaborone

Vi ble geleidet ut av Gabarone av safaritrucken vår. Etter hvert som vi kom på rett kurs, så satte vi kursen for Mahalapye. Til sammen syklet vi 110 km, og med pauser under veis, så brukte vi knapt seks timer på turen. Veiene er gode, og etterhvert som vi kom på rett vei, så ble også trafikken svært liten. Landskapet er svakt bølgende, med trær og buskas. På begge sider av veien er det ryddet ca 25 meter, og på yttersida det igjen står det kveggjerder. Hensikten er å hindre kollisjoner mellom bil og dyr. Likevel er det masse kyr i veien. Utenfor gjerdene er det enda mer kyr. Vi hadde nokså stødig motvind hele turen. Og etterhvert ble syklingen litt kjedelig fordi at det er flatt, og egentlig ganske lite å se. Etter at vi hadde syklet distansen vår, så satte vi oss på trucken og ble kjørt fram til Phala Lodge  i Mahalpylele.

Phala Lodge har status som campingplass. Det viste seg å være et ganske lite område med steinvegger omkring. Der skulle vi slå leir, og fikk for første gang se teltene og liggeunderlagene. Hjelperne våre monterte og ordnet for oss denne kvelden, Innen samme område var det også campinghytter. I disse bodde det en gjeng arbeidere på vei til en diamantgruve.

Turens høydepunkt så langt, var besøk heime hos bestemora til kona til han som driver safarifirmaet vi følger. Der fikk vi mat rundt et bål i hagen, og med maten tilberedt over åpen ild i svarte gryter. Det var maisgrøt og kjøtt som ble servert.

Angelika, Bente, kona til Thusi, Marit og gamlemor.

Møtet med gamlemor ble minnerikt. I Botswana er det en veldig respekt for eldre mennesker, og det var utrolig å se hvor ydmykt de unge medarbeiderne våre hilste på den gamle damen, De bøyde seg med hodet underdanig langt ned, og hilste ved å ta i handa samtidig som de hold sin venstre arm over egen høyrearm.

Stor begeistring hos Thusi når han fikk greie på at Knut er verdensmester på ski (veteran)

Det var i det hele stil over denne kvelden. Før vi skulle spise, fortalte Thusi vår operatør, at dette var en kristen heim, og at det var god skikk å be for maten – og ikke nok med det, det var gjestene som skulle be. Det ble ganske stilt ei lita stund. Gamlemor var andektig og gode råd dyre. Jeg klarte i øyeblikket ikke å se noen som jeg trodde kunne forrette ved denne anledningen. Derfor foreslo jeg at vi skulle synge «Å du som mette liten fugl». Jeg fortalte hva som skulle skje og at det var god tradisjon i Norge. Vi sang av full hals, og så ble det stilt igjen. Den gamle dama satt fortsatt andektig – inntil Thusi sa Amen. Jeg skjønte at noe var galt, så jeg måtte legge ut om hvor viktig denne bønnen var ved alle store begivenheter i Norge. Dette roet situasjonen og vi kunne begynne å spise. Etterpå fortalte Thusi at Botswansk tradisjon er å starte med en sang før bønnen, for å åpne sinnet og skape stemning for den åndelige bønnen. Ok – det gikk bra tross alt.

Den gamle dama syntes det var svært fint å få besøk helt fra Norge. Men da det ble fortalt at vi syklet gjennom Botswana, så brøt hun ut i høye rop og anklaget Thusi for å lyve. Etter noen minutter falt hun til ro, men ble høylytt bekymret for hva Thusi hadde funnet på. «Thusi, du kan drepe disse menneskene». Bedre ble det ikke når hun fikk høre at eldstemann var 72 år, og at også damene syklet.

Det ble et veldig hyggelig møte ved et bål under fullmånen hos en gammel dame i Afrika. Kvelden ble avsluttet med en overraskelse til Marit som fylte 57 år denne kvelden. De hadde ordnet med kake og hyggelig hilsen, så sang vi fødselsdagssangen som er den samme her som heime.

Vel tilbake ved teltene krøp vi til køys med en god sykkeltur bak oss og mange gode minner.

Dessverre viste det seg at en av gruvearbeiderne tydeligvis hadde lyst til å høre radio om natta, og han hadde nok hørselsskade fra gruva. Det ble et forferdelig leven, så Harald krabbet ut i bare underbuksa, banket på døra og skrek «silence», men ingenting skjedde. Omsider kom vakten og fikk på en eller annen måte stoppet den radioglade mannen.

En ting til slutt. Det dukket plutselig opp to ganske unge damer i gule t-skjorter, og med hver sin koffert i handa. Dette skulle vise seg å være enda en kokk og en servitør. Så nå er det altså åtte turister, guide, sjåfør, to kokker og en servitør. Forstå det den som kan.