Kjempedag på sykkelen. Vi holdt tempoet vi hadde lovet hverandre kvelden før. Landskap og vind var som før, men likevel gikk det lekende lett, og det var godt å være ferdig kl 12. I hvertfall godt for baken. Baken får ekstra stor belastning når det blir så mye sitting på sykkelen. Vi er vant til bakker der vi kan reise oss å få litt avlastning, men slik er det altså ikke her. Til sammen syklet vi 83 km, og de siste kilometrene med medvind.
Stort sett kjører alle sammen disiplinert. Unntaket er Harald som er eldst. Han liker å leke seg og legger inn spurter for seg selv underveis. Når vi nærmer oss trucken bruker han også å legge opp til en spurt for å nå denne. Ivar trigges av dette, og jeg tror det ble uavgjort denne dagen.
Plan to denne dagen, var å ordne drikke til maten. Vi kjørte derfor til en litt større landsby, og der var det både pol og butikker akkurat som i Norge, og med stort sett samme vareutvalg delikat presentert. Til og med Sparkjeden var der. Kokken har unormalt god tid enkelte ganger, og denne gangen satt vi i bussen og ventet en halv time. Omsider kom han med et stort brett med smørbrød som han hadde kjøpt – kikket inn i trucken og ropte «Luch for everyone – anyone hungry», og med en kommandostemme fra den gamle britiske armeen. Og naturligvis var alle sultne, og dermed slapp han også unna denne gangen.
Så bar det avgårde igjen, og nå til Kubu Island i Makgadikgadi Pans. Et stykke på bra vei før det bar ut i bushen. Det ble en lang og tilsynelatende endeløs kjøretur før vi kom fram til bestemmelsesstedet. Der rakk vi akkurat å se solnedgangen over Makgadikgadi Pans.
Makgadikgadi Pans er en gammel sjø som har fordampet. En gang hang den sammen med Okawangodeltaet. Så skjedde det en landheving som gjorde at sjøen tørket inn, og etterlot seg et enormt område med saltflater på størrelse med Belgia. Og ute i denne sjøen ligger altså Khubu Island. I regntiden fylles det opp med vatn. Dyr og fugler flokker seg til området for å nyte godt av den stor mattilgangen som plutselig vokser fram. Etter litt tid tørker alt opp igjen.
På hele øya vokser det noen kjempestore og flotte Baobabtrær, med flere meter i diameter for enkelt av dem.
Denne kvelden tok vi oss tid til en liten presentasjon av hverandre. Det var interessant blant annet fordi vi fikk høre mer om våre afrikanske venner og deres tradisjoner.
Hillary Clinton ble i sin tid kjent for følgende utsagn; It takes a village to raise a child». Dette er hentet fra Botswana. Her oppdras barna i hele landsbyen og i familien. Og de blir betraktet som sønner og døtre. Derfor nytter det ikke å ha bryllup der du bare tar med det forloverne dine til en stille seremoni. Her skal hele landsbyen være med.
Alle menn skal ha kyr. Uten kyr og uten å være gift, blir du ikke regnet med og får ikke være med å bestemme i familiesammenheng. Comic – guiden – har 26 kyr, mens Thusi – operatøren – har 25. Da Thusi skulle gifte seg, måtte han ut med 8 kyr for sin kone, mens Comic slapp unna med 4. Antallet varierer fra landsby til landsby, men det nytter ikke å bytte dem ut verken med penger eller andre verdisaker. Så tegn på velstand her er mange kyr og mange døtre – for hver datter kan du regne med medgift.
Derfor var det litt vemodig å høre på kokken – sersjanten – som for øyeblikket senket stemmen og fortalte at han har en datter på 11 år, og at han har så inderlig lyst til å gifte seg med dama si (mor til dattera), men at han ikke har kyr og ikke har penger til klær og mat i selskapet. Raskt regnet han etter i hodet at han trenger ca 34000 pula (30000 kr) for å kjøpe nok kyr og for øvrig klare av selskapet. Deretter tok ha opp mobilen sin og viste oss bilde av dattera, så kysset han bildet av dattera flere ganger og lo lykkelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar