Andre dag i Botswana lørdag 18. september

Om morgenen skulle vi opp veldig tidlig for å klargjøre for sykling med avgang kl 7. Her begynte vi å merke at det er forskjeller fra heime. Ting tok lang tid, vi ventet på at Ivar skulle komme tilbake fra flyplassen med en koffert som var feilsendt. Å få tak i den viste seg å være en vanskelig sak, fordi han måtte møte opp selv for å identifisere bagasjen, det var ikke muig for andre å hente den. Dette gjorde at vi kom senere avgårde enn planlagt, og vi var ikke på syklene før var ca åtte.

Bosted ikke langt fra Gaborone

Vi ble geleidet ut av Gabarone av safaritrucken vår. Etter hvert som vi kom på rett kurs, så satte vi kursen for Mahalapye. Til sammen syklet vi 110 km, og med pauser under veis, så brukte vi knapt seks timer på turen. Veiene er gode, og etterhvert som vi kom på rett vei, så ble også trafikken svært liten. Landskapet er svakt bølgende, med trær og buskas. På begge sider av veien er det ryddet ca 25 meter, og på yttersida det igjen står det kveggjerder. Hensikten er å hindre kollisjoner mellom bil og dyr. Likevel er det masse kyr i veien. Utenfor gjerdene er det enda mer kyr. Vi hadde nokså stødig motvind hele turen. Og etterhvert ble syklingen litt kjedelig fordi at det er flatt, og egentlig ganske lite å se. Etter at vi hadde syklet distansen vår, så satte vi oss på trucken og ble kjørt fram til Phala Lodge  i Mahalpylele.

Phala Lodge har status som campingplass. Det viste seg å være et ganske lite område med steinvegger omkring. Der skulle vi slå leir, og fikk for første gang se teltene og liggeunderlagene. Hjelperne våre monterte og ordnet for oss denne kvelden, Innen samme område var det også campinghytter. I disse bodde det en gjeng arbeidere på vei til en diamantgruve.

Turens høydepunkt så langt, var besøk heime hos bestemora til kona til han som driver safarifirmaet vi følger. Der fikk vi mat rundt et bål i hagen, og med maten tilberedt over åpen ild i svarte gryter. Det var maisgrøt og kjøtt som ble servert.

Angelika, Bente, kona til Thusi, Marit og gamlemor.

Møtet med gamlemor ble minnerikt. I Botswana er det en veldig respekt for eldre mennesker, og det var utrolig å se hvor ydmykt de unge medarbeiderne våre hilste på den gamle damen, De bøyde seg med hodet underdanig langt ned, og hilste ved å ta i handa samtidig som de hold sin venstre arm over egen høyrearm.

Stor begeistring hos Thusi når han fikk greie på at Knut er verdensmester på ski (veteran)

Det var i det hele stil over denne kvelden. Før vi skulle spise, fortalte Thusi vår operatør, at dette var en kristen heim, og at det var god skikk å be for maten – og ikke nok med det, det var gjestene som skulle be. Det ble ganske stilt ei lita stund. Gamlemor var andektig og gode råd dyre. Jeg klarte i øyeblikket ikke å se noen som jeg trodde kunne forrette ved denne anledningen. Derfor foreslo jeg at vi skulle synge «Å du som mette liten fugl». Jeg fortalte hva som skulle skje og at det var god tradisjon i Norge. Vi sang av full hals, og så ble det stilt igjen. Den gamle dama satt fortsatt andektig – inntil Thusi sa Amen. Jeg skjønte at noe var galt, så jeg måtte legge ut om hvor viktig denne bønnen var ved alle store begivenheter i Norge. Dette roet situasjonen og vi kunne begynne å spise. Etterpå fortalte Thusi at Botswansk tradisjon er å starte med en sang før bønnen, for å åpne sinnet og skape stemning for den åndelige bønnen. Ok – det gikk bra tross alt.

Den gamle dama syntes det var svært fint å få besøk helt fra Norge. Men da det ble fortalt at vi syklet gjennom Botswana, så brøt hun ut i høye rop og anklaget Thusi for å lyve. Etter noen minutter falt hun til ro, men ble høylytt bekymret for hva Thusi hadde funnet på. «Thusi, du kan drepe disse menneskene». Bedre ble det ikke når hun fikk høre at eldstemann var 72 år, og at også damene syklet.

Det ble et veldig hyggelig møte ved et bål under fullmånen hos en gammel dame i Afrika. Kvelden ble avsluttet med en overraskelse til Marit som fylte 57 år denne kvelden. De hadde ordnet med kake og hyggelig hilsen, så sang vi fødselsdagssangen som er den samme her som heime.

Vel tilbake ved teltene krøp vi til køys med en god sykkeltur bak oss og mange gode minner.

Dessverre viste det seg at en av gruvearbeiderne tydeligvis hadde lyst til å høre radio om natta, og han hadde nok hørselsskade fra gruva. Det ble et forferdelig leven, så Harald krabbet ut i bare underbuksa, banket på døra og skrek «silence», men ingenting skjedde. Omsider kom vakten og fikk på en eller annen måte stoppet den radioglade mannen.

En ting til slutt. Det dukket plutselig opp to ganske unge damer i gule t-skjorter, og med hver sin koffert i handa. Dette skulle vise seg å være enda en kokk og en servitør. Så nå er det altså åtte turister, guide, sjåfør, to kokker og en servitør. Forstå det den som kan.